Del to Los Angeles

Det er kaldt om morgenen og jeg hadde ikke med meg noe varme klær. Klokka er bare fem og jeg står utenfor hotellet og venter på Oscar skal plukke meg opp for å kjøre meg til flyplassen hvor han jobber. Jeg har fått mulighet til å være med og fly Bell 206 JetRanger over Los Angeles og må være der senest klokken seks. Vi skal ut og fly trafikkovervåkning for en radiostasjon her i LA og må være ute før rushtrafikken starter så vi kan rapportere alle ulykkene som måtte skje og eventuelle forsinkelser på veiene rund LA.

Jeg møter Philipe, en franskmann som har forvillet seg til LA, utenfor porten. Han låser oss inn og vi går ned mot helikoptret. Jeg føler meg som en riktig pilot nå, på vei ut for å fly viktige oppdrag. Vi går raskt over helikoptret og sjekker at alt er klart for å starte opp. Setter oss inn og går over sjekklisten før start opp. Bell 206 er et turbinhelikopter og det er litt anderledes å starte det enn de jeg har fløyet til nå så det er viktig med sjekklisten så det ikke blir gjort noe feil. Heldigvis skal Philipe ta seg av all radiokommunikasjonen mens vi er ute å fly så jeg kan bare konsentrere meg om å flyr.

Tar av fra Van Nuys flyplass litt over seks på morgenen og det er fire andre nyhetshelikoptrer som tar av noelunde samme tid. Vi flør sørover mot LA Downtown gjennom Stone Canyon og har Hollywood skiltet til venstre for oss. Rart å se det skiltet som jeg har sett så mange ganger på film så nært. I det vi ser down town får vi beskjed om en ulykke ca 20 minutters flytid lengere sør. Philipe spurte om jeg så helikoptrene ca klokken ett posisjon og jeg tittet ut og så fire stykker sirklende over et veikryss sirka fem miles sør for hvor vi var. Jeg ga litt cyclick for å øke farten og komme frem til stedet for at vi kunne rapportere vidre til de kjørenede om problemen. Da vi kom frem var det på vei til å løse seg så vi fortsette lengere sørover langs en av hovedveiene inn til Los Angels.

Lite interesant skjedde så Philipe sa at vi skulle trene på landingerer og takeoffs. Han pekte ut en plass hvor vi kunne foreta landinger uten fare for noen så jeg satte opp profilen for landing. Senke collectiv, aft cyclick for å redusere hastigheten til 60 knop og litt høyre pedal for å holde rettningen. Sirka 15 til 20 meter over bakken ba Philipe meg om å øke turtalle litt for å få tilbake kraften i turbinen. I motsettning til i et pistonhelikopter så tar det litt tid før turbinen får tilbake kraft. Foretok noen takoffs og landinger før det var tid å fly tilbake til Van Nuys.

Vi fløy "down town" LA, mellom høyhusene. Her i fugleperspektivet over Los Angels får man et litt annet inntrykk av byen. Det er nesten så den er vakker. Vi sirklet litt over LA og tok bilder. Måtte jo ha noe å vise til. Fløy så vidre til Beverly Hills og Hollywood for en guidet tur blandt alle berømthetene. Det var det en store huset etter det andre og alle var større en det foregående. Rart at her i landet hvor osten vokser på trærne og det finnes ingen katter at det er så stor klasseforskjell så synlig. Vi får være glad vi bor i Norge og heller se mellom fingrene på de politikerne vi har.

Tiden for å vende nesa tilbake til Van Nuys flyplass og kursen ble satt i nordlig retting, vekk fra LA og mor Van Nuys. Vinden hadde tatt seg opp så vi fikk litt mer utfordringer på vei tilbake. Vi fløy forbi Getty museumet og highway 405 mot Van Nuys. Vi var 8 miles sør av flyplassen da vi fikk bekjed om en trafikkulykke vest av flyplassen så vi endret kursen for der ulykken var. Vi kom fram men så ikke noe og jeg regnet med at dagen var ferdig og vi snart skulle lande på Van Nuys.

Ikke før hadde jeg satt kursen mot flyplassen så kom meldingen over radioen. Det var biljakt like ved flyplassen, endelig skjer det noe tenkte jeg. Jeg så to helikoptre sirkel ca 5 miles fra der vi var og spurte Philipe om det var plassen. Fikk beskjed om å sette kurs for der de var men se etter andre helikoptre som var på vei. Jeg fulgte med og fikk først øye på politihelikoptret som sirklet lavt over noen hus, vi var ca 500 fot over bakken og politiet var lavere enn det. Jeg fikk øye på to nye helikoptre som kom fra sør men endel høyere enn det vi var. Og der så jeg politibilen rase rundt på bakken. Der fra hvor vi var så alt ut som i sakte film men jeg fikk vite senere at det hadde gått fort der nede. Sirka 7 - 8 politibiler fulget etter en privatbil rundt kvartale og vi sirklet over. Under oss var politihelikoptret og over var seks nyhetshelikoptre. Alle fulgte med på jakten. Philipe tok kameraet mitt og tok bilder av de som skjedde der ned mens jeg konsentrerte meg om å fly best mulig og sikrest mulig.

Etter sirka 10 minutter klarte politiet å stoppe bilen de var på jakt etter. Den hadde kjørt rundt samme kvartellet flere ganger med politiet i helene. Så snart siste politibil rundet hjørnet så kom bilen rasende rundt det. Vi så karen åpne døren på bilen og stormet ut, nedover gaten med 10 - 12 politimenn etter seg og ble stoppet like etter på. Han ble kastet i bakken og 5 - 6 politimenn "satte" seg på han. Fra hvor vi var så det skikkelig kaotisk ut men var utrolig spennende.

Nå var det endelig tid til å fly tilbake til flyplassen. Vi hadde vært ute siden klokken 7:00 og klokken var allerede 9:00. Phillipe hadde andre avtaler. Jeg ble hentet av Oscar og vi dro for å spise frokost. Adrenalinet fosset i kroppen min og Oscar fikk proppet ørene fulle av min opplevelse over Los Angels. Får jeg mulighet og penger så vil jeg tilbake for å lære med og logge flere flytimer.

Hektisk måned

Det er en stund siden jeg har skrevet og det har skjedd masse.
Først så var jeg i Los Angels på kurs, så hadde jeg min "check ride" og ble kommersiell pilot (endelig) og nå har jeg startet på min instruktørutdannelse.

Torrence, California fra 25 februar til 02 mars 2006.
Etter en liten skuffelse hvor jeg måtte utsette min check ride bar det i vei til California. Robinson Helicopters Inc. har eget safty kurs for sine piloter. Dette for å bli bedre kjent med Robinson helikoptrene og utfordingene som ligger som helikopterpilot.
Vi var 15 stk fra Hillsboro som reiste ned. Noen kjørte bil og noen, der iblandt meg tok fly ned til LAX og bil til Torrence. Sjekket inn på et hotell, ja de sa det var et hotell men ikke mye å skryte av. Første kvelden bar det ned til Redondo Beach for sight seeing og noe å bite i. Så mye var det ikke å se da mørket allered hadde tatt over en solfylt dag. Deilig å være tilbake i solen men hadde jo ikke sett værmeldingen og vist ikke hva som var i vente de neste dagene.

Mandag 26 februar var det oppmøte kl 0730 for registrering og kaffe. Hadde ikke spist noe forkost på hotellet da de bare serverte frokostblanding og melk. Såkalt international frokost. Dagen gikk med historier fra gamle dager og hvordan Robinson hadde kommet frem til forskjellige begrensninger for sine R22 og R44. Vi var tre nordmenn på kurset. To fra Helicopter Adventure Inc i Florida og jeg i tillegg til en svenske som også er her på Hillsboro. Totalt var det 70 stk fra hele USA og noen andre land utenfor.

Vi sluttet kl 1600 og tid for å utforske hva LA har å tilby. Oscar, en kompis fra Hillsboro, hadde flyttet ned hit så jeg hadde en guide for uken jeg skulle være her. Han hentet meg utenfor Robinson fabrikken og av sted det bar. Først fant vi en plass og spise. Så kjørte vi en tur til Stranden og igjen hadde mørket kommet før oss så det var ikke så mye å se men fikk et lite inntrykk av hvordan det er der. Fikk tatt noen bilder av mørket på Redondo Beach.

De neste dagene gikk med til mer informasjon om Robinson helikoptrene, ytelser og noen videoer fra tidligere tester og ulykker som hadde vært. Gikk igjennom forskjellige farer som er i forbindelse med helikopterflyvning og hva man må være ops på. Det tekniske på helikoptret bel også nøye gjennomgodt og hvorfor Robinson valgte de løsningene som var valgt.

I USA er det ikke nødvendig å ha typegodkjenning på helikopter under 12.500 pund, ja utenom på Robinson sine helikoptrer. Robinson byggde ikke sine R22 for helikoptertrening som flesteparten blir brukt til så i begynnelsen skjedde det masse ulykker. For og forhindre dette bestemte de Amerikanske luftfartsmyndighetene og sette opp noen krav for å kunne fly Robinsons helikoptrer. Dette var første gang det hadde skjedd men etter flere dødsulykker hadde FAA "fått nok" og ville begrense antall dødsfall. Ikke det at Robinson er farligere å fly enn andre helikoptrer men det hadde vært et stort antall død i en kort periode så derfor ble disse reglene satt opp.

På torsdag var det test på hva vi hadde lært på kurset. Jeg besto :-) Så bar det ut for å fly. Jeg skulle fly i en R44, Robinsons fireseters helikopter. Men før det hadde jeg et møte mer markedsavdeling for å kunne ta noen bilder og skrive litt om fabrikken men så var det klart for å fly. Møtte instruktøren, en politi pilot som hadde nesten 10.000 timer i R44, dette skulle bli spennende. Tok av fra Torrence og fløy østover mot en liten flystripe 20 minutters flytid fra Torrence. Gjorde en normal approch, tok av og fløy en "pattern" og fikk beskjed om å entre autorotasjon. 60 knop, collectiv ned og cyclic litt aft for å kontrollere hastigheten. 40 fot over bakken flaret jeg litt for å bremse ned farten, collectiv litt opp og en kraftigere flare, cyclic frem for og være level med bakken. Autorotation øves på for å kunne lande trygt ved event motorhavri, noe som kan skje.
Vi øvde på endel fulldowns, det vil si at vi landet uten hjelpe av motorkraft. Hadde noen null fart autos, noen knappe svinger før vi fløy tilbake til Torrence. Utrolig deilig maskin å fly, Robinson R44.

Torsdag etter flyturen hadde Oscar og jeg bestemt oss for å reise inn til Hollywood, Beverly Hills og berømthet. Ja for jeg hadde regnet med og bli "oppdaget" på "stripa", for det er jo det som skjer i Hollywood eller?
På vei til Hollywood fant Oscar ut av vi skulle ta en "snar" vei gjennom en av Hoodene så inn i Ingelwood bar det. Dette er et av områdene som var snudd opp ned under de store opptøyene på midten av 90tallet. da vi kjørte gjennom der havnet vi midt oppi en skuddveksling mellom politi og gangstrer. Politiets AS350 Astar fløy lavt over takene og politiet hadde sperret av gaten og sto oppstilt med våpen for å passe på publikum. Her var det bare å komme seg unna, ikke noe blivende plass for en bortkommen nordmann.

For en skuffelse Hollywood var. Det som man ser på film er en illusjon av hvordan det er, hvem hadde trodd det? Masse hjemløse og masse fattigdom. Møkkete og søppel i gaten og masse trafikk. Vi parkerte et stykke ned i Hollywood Blvd og spaserete ned mot Kodak teater og Chines teater. Ja all har sett stjernene som er felt inn på fortauet på Hollywood Blvd, og her er jeg. Trør på kjente stjerner som Harrison Ford, Lassie, R2D2, Arnold Schwarzenegger og masse andre berømtheter er jo en opplevelse i seg selv men opplevelsen blir overskygget av hvordan det er langs den berømte bulevarden. Før vi kom til området rundt den berømte delen av bulevarden var det suvernibutikker og sexbutikker det som dominerte gaten. Masse forfallne bygninger og masse søppel.

Etter en kaffe og litt sight seeing gikk vi tilbake til bilen og kjørte ned til Sunset Blvd, Beverly Hills og til Redondo Drive, der hvor berømthetene handler på de dyreste motebutikkene i verden. Selvfølgelig var alt stengt så vi fikk ikke sett noen av stjernene med hadde jo sett de som var på fortauet. Vidre ned til St Monica hvor vi parkert og gikk for en tur. Kaldt som, ja det hadde snedd og var ikke akkurat som jeg hadde tenkt meg California ville være. Vi fant en liten restaurant/bar for å spise litt. Her satt Tarenttino i et hjørne og skrev på noe. Jeg fikk senere vite at det var en av favorittplassene hans når han var i LA.

Tilbake på hotelle pakket jeg og gjorde meg klar til fredagen. Oscar ville hente meg ved femtiden på morgenen for jeg skulle ut å fly nyhetshelikopter over Los Angels.
Følg med......

Endelig

12 mars 2007 besto jeg min check ride for kommersielt helikoptersertifikat. Endelig ferdig med første del.
Begynte på instruktørutdannelsen samme dag.

Kommer med mer info

Tid til golf!

Endelig kom jeg meg ut på golfbanen for å spille en runde. Sist lørdag var en nydelig dag med sol og 15 varme og masse folk på banen. Hadde vært ute på morgenen og flydd litt så jeg var ikke på banen før etter 12:00 og det var masse folk der. Ser ut som solen trekker folk ut av godstolen og til golfbanene.

Proshoppen var full, masse folk som ikke hadde bestilt og ville ut for å spille. Jeg hadde fått starttid 14:30 så etter betalt $14 for ni hull, ja det var så sent at de ikke trodde at vi skulle rekke rundt 18, det er jo tross alt februar og ikke normalt å spille golf hjemme i Norge.

Hvor rusten kan man bli etter en vinter? Har ikke spilt golf siden november og ikke trent noe siden jeg måtte konsentrere meg om helikopterflyvningen så da jeg sto der på første tee var jeg ikke særlig høy i hatten. Tankene raste gjennom hodet, må treffe ballen, få til et bra slag, viktig for sesongen osv. Pegget opp ballen og tok en prøvesving. Dro til. Rart hvor kort en ball flyr når man ikke treffer den. Pegget opp på nytt og tenkte at dette ville bli en minnerik runde. Tredje gang traff jeg og ballen havnet til venstre for fairwayen like ved greenen til hull 6. Spennende.

Første hullet var en total skuffelse og jeg tenkte med gru på de neste åtte hullene. Vist jeg kom til å spille like dårlig det neste hullet så ville jeg gå av. Det var en forferdelig start på en nydelig dag. Andre hullet skulle gå mye bedre. Hullet er 284 yards opp en bakke med vann til høyre. Drivet 245 yards opp i bakken midt i fairwayen, et rolig sandwedge og jeg landet ballen 15 yard fra flagget. Nedover putt er ikke lett og hastigheten på greenene var vanskelig å bedømme så jeg var kort men neste putt gikk i koppen og jeg fikk par. Fra et elendig førstehull til par på andre, kunne det gå bedre?

Hull 3 var et par tre på 173 yards nedover. Har alltid hatt litt problem med jernslag fra tee så jeg var nervøs for å ikke treffe ballen eller sjenke den ut til høyre. Perfekt sekserjern slag som landet fire meter til venstre for greenen, chippet inn og senket parputten. Hva galt er det jeg gjør? Fjerde hullet går langs en elv på høyre side, etter en kort drive fant jeg frem wooden og landet 150 yards fra greenen. landet neste i forkant av greenen og ca 30 yards fra flagget. Puttet kort men satte parputten så det var tredje par på rad.

Resten av runden gikk like bra. På hull fem som er 262 yards og drivet nesten greenen. Landet kort ca 15 yards. Bra slag men fikk bare par. Hadde par på 6, bogey på 7 og 8 og par på ni. Tenk vist jeg hadde startet like bra? Hadde sikkert ikke vært like bra.

Klokken var nesten fem så de siste 9 måtte spilles en annen dag.

Neste uke vil jeg være i Los Angels på kurs på Robinsonfabrikken og vil fortelle mer om det når jeg er tilbake.

Lunch i Astoria.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe nå. En del av årsaken har vært sykdom og en del problemer med nettet. Men nå er jeg tilbake med litt oppdateringer.

For to uker siden var jeg ute på en lang cross Country flight. Vi tok av fra Hillsboro etter å ha gjort alle ting klare med pre-flight og rapportert til flightservice min intensjon med turen. Hadde bestilt helikoptret for 6 timer så det var tid nok. Tok av og rutet rett vest mot havet. Fløy først opp til vestre øvelse området, mange var på vingene siden været endelig var perfekt for flyvning. Etter flere uker med alt fra snøstorm til dager med vind som gjorde det umulig å fly var det endelig klar for å få luft under bladene.

Ruten til Astoria som er ca 2 timers kjøring fra Hillsboro tok oss ca 40 minutter å fly. Så snart vi hadde klatret til 3500 fot over havsnivå merket jeg at vi hadde vinden rett i ryggen og fant ut etter kort tid at vi hadde nest 20 knops vind i ryggen. Terrenget vi flyr over er skogskledd og bakkete med noen få topper over 2500 fot så det er utfordrende å finne sjekkpunkt så jeg får bekreftet at jeg har riktig kurs, men etter ca 30 minutter ser vi halvøya som Astoria ligger på og får bekreftet at vi er på rett vei. Rapporterer 10 Nautiske mil fra Astoria at vi er på vei inn med intensjon å lande og bespises. Det er lett turbulens i det vi passerer ”Saddle mountain” men ikke verre enn at det er gøy. Begynner nedstigningen til flyplassen og rapporterer som vanlige 4 nautiske mil fra flyplassen. Cirka to mil fra flyplassen er jeg nede i 500 fot over havnivå og flyplassen og rapporterer at jeg vil fly over flyplassen for å følge ”left downwind for runway 26”, neste rapport er ”base for runway 26” og siste er ”finale for 26”, lander like ved krysset for rullebane 36 og rapporterer at jeg forlater aktiv rullebane og vil parkere ved FOB.

Dette er den varmeste dagen denne vinteren med ca 15 C og nydelig vær. Spiser litt, får litt drivstoff til helikoptret og er klar for neste legg. I det jeg starter opp ser jeg kystvaktens Seahawk gjør seg klar for å ta av. De ruller sakte mot rullebane 26 og jeg regner med de vil gjøre om alle oss andre og ta av langs den men nei du, etter bare noen få meter løfter de fra bakken og svinger vestover ut i havet og borte er de. Snart kan jeg også fly et sånt, tenker jeg. Jeg tar av på bane 26 og svinger vestover, flyr langs stranden bort fra Astoria. Neste etappe går langs Oregons kystlinje og heddingen er nesten rett sør. Klatrer til 1500 fot over kysten og har en nydelig utsikket over området vi fly over. Fløy over Seaside flyplass, lange sandstrender med masse folk vandrende og mange som kjørte bilen sin i vannkanten. Videre sørover, stranden endret seg til mer klippeformasjoner. Over Canon Beach, berømt for sine klippeformasjoner og et av det eldste fyrtårnene i USA. Nærmet oss Tillamook hvor vi landet for en kort pause før vi satte kursen tilbake til Hillsboro. Satte kursen inn i landet, skogskledde åser og få plasser for å lande på. Lite spennende skjedde på vei hjem og det var stille på radioen. Landet på Hillsboro i god tid før klokken fire. Stoppet helikoptret og gjorde post sjekken, ennå en vellykket helikoptertur var over.

Kommer snart med en historie om mine nattflyvninger.

Problem med å poste!

Har prøvd å skrive om de siste dagenes flyvning men PCen kræsjer hver gang.

Skal prøve å skrive i word og poste.

Kommer med oppdatering snart og beklage den lange ventetiden.

Settler of Catan

Jeg ble introdusert til et nytt spill når jeg var i Canada.

Settler of Catan er et brettslpill med to til seks spiller som skal prøve å få mest mulig land og bebygge det. Ja, nesten som Monopol men mer strategisk.

Det første jeg lærte var mottoet: Share ur hate noe som jeg ikke forsto til begynne med men etter bare en runde så jeg venner bli til uvenner, eller ikke uvenner men fiender. Rart hva et enkelt brettspill kan gjøre.

Her er noen bilder fra spillet og mine venner i Canada: http://www.flickr.com/photos/golfliv/sets/72157594474616166/show/

Nytt år med nye muligheter!

Da var 2006 historie og vi er allerede langt inne i 2007. jeg var i Vancouver, Canada og feiret nyttår og fikk sett et nytt land totalt forskjellig fra USA, så det var en uke med ferie og lite lesing.
Men nå er jeg tilbake i Hillsboro hvor været har vært fantastisk bra. Da jeg kom ned på søndag 7 jan regnet og blåst det og de påfølgende dagene var det like dårlig. Hadde bestemt å fly med Matt og gjøre noen off airport landinger på tirsdag men det regnet og det så ut til at vi måtte avlyse. Kom til skolen en time før jeg skulle ta av for å ta pre-flight, sjekke vær og ringe inn flighplan. Det så ikke så ille ut med "bare" 9 knops vind så vi bestemte oss for å ta av og fly vestover mot Hagg Lake for å lande i åsen rundt. Vår vanlige "lekeplass".

Like før vi tok av så lettet en av de andre elvene for å fly ut til samme området men bare etter noen minutter rapporterte de at de kom tilbake. Matt og jeg var enige om at det måtte være pga teknisk feil for vinden var ikke så ille, den hadde økt til 11 knop men det skulle ikke være noe problem. Jeg tok av og ba om klarering for å fly vestover og fikk den. Merket med en gang at det blåste mer enn det vi trodde og forsto da at det ikke var teknisk men været som var årsaken til at de returnerte. R22 er endel lettere enn Schweizeren så vi ble ikke kastet så mye rundt av vinden men kunne føle den bra. Vi hadde vind litt fra siden så en tur som normalt tar 10 minutter tok over 25 minutter men så ville vi bruke kortere tilbake sa Matt. Vell fremme på åsene rundt Hagg lake vi fant en passende plass for å lande. Gjorde AWOTFEEL (Altitude, Wind, Obstacles, Turbulence, Forced landings ereas, Entry, Exit og Landing surface) men vinden dyttet oss hele tiden ut av sirkelen. Vanskelig men lærerikt. På vei inn for å lande skiftet vinden så nå fikk jeg den plutselig bakfra. Bare å avbryte og prøve på nytt. Klarte endelig å lande men fra en helt annen retning enn planlagt.

Vi fikk bare tid til en landing før vi måtte ta oss tilbake og regnet var på vei inn. Normalt kunne vi fly rett tilbake men nå måtte vi fly rett sørover for å komme oss unna været og komme inn fra sør. Nå blåste det 14 knop med vindrosser på 20 knop. Kunne føle det på helikoptert men den kom fra en rettning som gjorde det enkelt å lande. De neste dagene og frem til i går (mandag 15 jan) har det vært nydelig vær men våknet til ca 10 cm med sne i dag. Været er rart her, vi har hatt opp til -18 noe som er totalt unormalt for dette området men det er lysere tider i møte. Fra slutten av februar blir det varmere og mer flyving. Jeg skal ut å fly min natt-solo på onsdag vist været holder seg kaldt og klart. Det jeg trenger før jeg er ferdig er 5 timer nattflyving solo så er det min checkride med en FAA instruktør som jeg forhåpentlig består.

For de som har tenkt å begynne med å fly helikopter så er dette den beste tiden å komme. Vi går mot lysere tider og mer flytid men frem til da kan man bruke tiden på teori og være forberedt til flyvningen. Oregon har finere strender og mer likt norsk miljø men ønsker man bare sol og varme og lite utfordringer så er jo Florida en mulighet. Jeg valgte Oregon for terreng og vær.